Psie zaprzęgi na północy Norwegii

Kiedy na północy Norwegii organizowane są zawody psich zaprzęgów, wszyscy mieszkańcy kibicują. To taki odpowiednik piłki nożnej w innych częściach świata. Zawsze fascynowało nas życie blisko przyrody i zwierząt, dlatego kiedy dowiedzieliśmy się, że możliwe jest porozmawianie z czwórką maszerów, bardzo się ucieszyliśmy.

Markus Ingebretsen
Markus Ingebretsen
Bierze udział w wyścigach Iditarod (Alaska), Copper Basin 300 (Alaska), Top of the World 350( Alaska), Yukon Quest (Alaska/Kanada), Amundsen Race (Szwecja) oraz Femundløpet (Norwegia). Pochodzi z Kristiansand, mieszka w Big Lake na Alasce.

Niewiele jest miejsc na świecie, gdzie znajdziesz ludzi o podobnych zainteresowaniach. Kanada, Alaska i północna Norwegia bardzo się wyróżniają. Dzięki temu, że znasz norweski, możesz z pierwszej ręki dowiedzieć się, jak wygląda życie osób, które poświęciły się pasji psich zaprzęgów.

Przed Wami: Joar, Markus, Yvonne i Kenneth.

Przeczytaj z nimi wywiad i daj nam znać w komentarzu, czy dowiedziałeś się czegoś nowego.

Wywiad przeprowadziła Sara Foit.


Sara: Hvor mange hunder har dere og hvilke raser?

Joar: I dag har jeg 31 hunder i kennelen fra 18 mnd til 8 år gamle. De er alle sammen blandingshunder som vi kaller Alaska Husky.

Kenneth & Yvonne: Vi har ca 30 totalt, registrerte Sibirske Huskier.

Markus: Personlig har jeg 15 hunder, men i turistbedriften jeg driver har vi totalt nærmere 50.

Joar Leifseth Ulsom
Joar Leifseth Ulsom (foto: Loren Holmes)
Bierze udział w Beringia Arctic Games (Alaska/Kamczatka), Yukon Quest (Alaska/Kanada), Iditarod (Alaska), Nadezhda (Czukotka), Finnmarksløpet (Norwegia), Femundløpet (Norwegia) oraz Amundsen Race (Szwecja). Pochodzi z Mo i Rana, mieszka w Willow na Alasce.

Sara: Hvordan begynte dere med hundekjøring?

Joar: Begynte smått med snøre kjøring på ski og fikk etter hvert flere hunder. Det startet opp for meg selv i 2008 med 20 hunder.

Kenneth & Yvonne: Jeg begynte med hundekjøring når jeg bodde i Longyearbyen på Svalbard. Jeg har alltid vært fascinert av Arktis, Inuit liv, gamle polfarere etc, og har alltid siden jeg kan huske villet kjøre hund. På Svalbard var det lett å bli introdusert til Hundekjøring, og det ble fort klart at det måtte jeg gjøre oftere, så vi skaffet oss hunder.

Markus: At jeg i det hele tatt skulle ende opp med hundekjøring, kunne jeg aldri sett for meg. Jeg kommer fra Kristiansand, helt syd i Norge. Her er det ingen kultur for Hundekjøring, og vintrene er også relativt ustabile. Jeg vokste opp med båtliv, og da jeg var 18 år heiste jeg seil og dro på havet. Jeg hadde en drøm om å seile over de store havene, og utforske verden. Etter 4 måneder havnet jeg i en stor storm utenfor Afrika, nær Canari øyene. Masta knakk, og jeg hadde ikke penger til reparasjonen. Tanken var å få en jobb, og tjene opp nok penger til ny og sterkere båt. Men ute på seilturen hadde jeg møtt en annen seiler, som hadde jobbet med trekkhunder på Svalbard. Han satte idéen i hodet mitt. Hundekjøring, det var et nytt konsept for meg. Så når jeg trengte jobb og penger, søkte jeg på hundekjøring, og fikk jobb som guide. Jeg innså raskt at jeg var hektet.

Sara: Kan dere gi noen eksempler på vanlige kommandoer som dere gir til hundene? eks svinge og stoppe.

Joar: Jeg har flere forskjellige kommandoer på hundene mine, for venstre bruker jeg haw og for høyre bruker jeg gee For å stoppe sier jeg ståååå!

Kenneth & Yvonne: Vi snakker norsk med hundene, og sier høyre og venstre samt stå eller ja (for å gå).

Markus: De vanligste kommandoene vi bruker er gee! og haw. Gee er kommando for høyre, og haw er venstre.

Kenneth Dåbakk
Kenneth Dåbakk (foto: Anki Ødegård)
Razem z żoną Yvonne bierze udział m.in w zawodach Iditarod (Alaska), Finnmarksløpet (Norwegia), Femundløpet (Norwegia) i Nadezhda (Czukotka). Mieszkali w Tromsø, w Longyearbyen na Spitsbergenie oraz stacjach polarnych w Ny-Ålesund. Mieszkają w Fairbanks na Alasce.

Sara: Hvordan ser en hverdagslig dag i hundegården ut? Mye arbeid? Leker dere også med hundene?

Joar: En dag i hundegården er foring og stell om morgenen, trening august til april. Fra 1 til 12 timer om dagen. Der vi kjører slede eller ATV. Løsløp der alle hundene er løse og foring om kvelden igjen.

Kenneth & Yvonne: Hundene fores 1x/dag på sommeren, og 2-3x/dag på vinteren når de trener mye. Hver gang vi forer rengjør vi hundegårdene og koser med hundene. Når man har så mange hunder dreier mye av dagen man ikke er på jobb seg om hundene. På vinteren tar treningsturene all tiden, og hundene hviler når de kan. På sommeren er det mye tid til lek og å løpe fritt.

Markus: Stort sett er det ingen “normal” når det gjelder hverdagslivet. Alle dager er forskjellige. Hundekjøring er jo også veldig sesongbetont. Sommeren er veldig rolig, og vi fokuserer mye på nye valper. Sosialiserer, koser med dem, og går tur med dem i skogen. Utover høsten begynner høsttreningen, og i desember starter turistsesongen for fullt. De første konkurransene vi deltar i er i januar. Arbeid består i trening av hunder, stell og foring av hunder, vedlikehold av alle bygninger og utstyr. En blanding av vaktmester arbeid, og hundekjører arbeid.

Sara: Hvordan er treningsturene? Jeg har hørt at hundene elsker å løpe, stemmer det?

Joar: Treningsturene er alt fra gjørmete turer i pissregn på høsten der jeg sitter timesvis på atven, til idylliske dager i fjellet på hundesleden. Hundene elsker å løpe, det er det de er avlet for. Og de viser det tydelig når de vet de skal ut på tur.

Kenneth & Yvonne: Hundene elsker å løpe. De er avlet for å løpe og sånn sett veldig forskjellig fra familiehunder. De vil løpe, og vårt største problem er aldri å få de til å løpe, men heller å få til å stoppe. Vi trener hundene hele året. På sommeren alt ettersom hva temperaturene tillater, Huskier har tykk pels og blir fort varme. Treningen for løp begynner i august og fram til løpene i februar/mars har hundene trent ca 4-5000 km. En vanlig tur på vinteren er 50–80 km.

Markus: De elsker absolutt å løpe, det er veldig tydelig når du ser et hundespann løpe for første gang. Treningsturene består i lange timer på sleden, eller ATV. Vi trener selvfølgelig utholdenhet og muskler, men også på mindre detaljer. Løpe på is, løpe i åpent vann, venstre høyre kommando, det å hvile på sporet osv. Man kan gjerne velge seg en ting man vil trene på før man drar, så fokuserer man på det igjennom treningsturen.

Yvonne Dåbakk
Yvonne Dåbakk
Jest fizykiem i bada zorze polarne. Pracowała na Svalbardzie, Grenlandii i Antarktydzie. Razem z mężem, Kennethem mają własny psi zaprzęg, z którym startują w zawodach.

Sara: Har dere favoritttreningsteder?

Joar: Jeg liker meg veldig godt i fjellet, men her jeg bor nå er fjellene et stykke unna så jeg kjører mye i skogen og på store myrer. Mitt favorittsted må nok være hjemme i Norge.

Kenneth & Yvonne: Jeg liker å trene hundene best der det er fint, dvs på fjellet eller andre steder med fin natur. Helst steder uten folk og i naturen.

Markus: Det er vell variasjon som de fleste av oss liker. Jeg elsker å være på vidda, høyt oppe på snaufjellet hvor det ikke er noen trær. Men når det blåser opp til uvær, er det jo veldig fint å kunne slippe seg ned i en dal, og få ly i trærne.

Sara: Hvor viktig er personligheten til en lederhund? Kan dere beskrive en av lederhundene deres?

Joar: Personligheten til hver enkelt hund i kennelen er viktig for å få et bra hundespann. Jeg har mange forskjellige lederhunder noen er små tisper andre store hannhunder. Det er ingen regler på hvordan hund som kan bli lederhund. M​in beste lederhund heter Sivo, hun er en liten tispe på 18 kg som tar mye ansvar, hun blir aldri sliten og er alltid klar uansett hvor langt vi har kjørt. Ofte vet hun hva jeg tenker før jeg har sagt noe til henne.

Kenneth & Yvonne: Lederhunder er de som gjør spannet ditt til det det er. En lederhund må være selvsikker og smart, og kunne lese deg bedre enn du leser den. Alle hunder kan lære høyre og venstre, men en god lederhund finner for eksempel gjensnødde spor, leder trygt der det ikke er spor, motiverer spannet, aldri tviler på deg etc.

Markus: Jeg kan fortelle om Brennan. En hund jeg var så heldig å jobbe med i 2 år mens jeg bodde i Alaska. Hun var en knøtt liten tispe, veide bare 15 kg. Men desto mer personlighet hadde hun. Hun elsket å kose. Hvis jeg tok henne inn, ville hun ta løpefart omtrent 10 meter før døra, og hoppe igjennom døra, og lande perfekt på sofaen. Så snart jeg satte meg ned, satte hun seg rett på fanget mitt, og der ville hun ikke flytte seg bort fra. På sporet var hun en av de beste. Alltid godt humør, bjeffet alltid for å få opp farten. Elsket å løpe, elsket å løpe fort.

Markus Ingebretsen
Markus Ingebretsen

Sara: Hvor henter dere navnene på hundene deres?

Joar: Jeg bruker ofte lang tid på å finne navn til hundene mine, for jeg vil se hvordan personlighet de er og prøver å gi dem navn deretter.

Kenneth & Yvonne: Vi finner navn på hundene på litt forskjellig vis. Av og til er det et tema som gjengår (tispen ATV fikk døtrene Honda og Rotax, og Hondas døtre er kalt Civic og Prelude), Tispen Filla fikk to sønner, Kost og Klut,… og av og til så passer bare et navn til personligheten til en hund. Det er veldig forskjellig.

Markus: Når vi gir navn til hunder, velger vi gjerne temaer. Kaffe, te, land, byer, elver, fotballspillere, biler, flyselskap, pizza typer osv. Mitt siste valpekull som kom 17.mai 2014 for eksempel, de ble født på 200 års jubileumet til Norges grunnlov, og 17.mai som er vår nasjonaldag. Så de ble alle oppkalt etter mennene som skrev under grunnloven i 1814. Det var en jente i kullet, og selvfølgelig var det ingen kvinner som skrev under avtalen for 200 år siden, så tispa ble oppkalt etter den første kvinnelige statsministeren i Norge, Gro, som i Gro Harlem Bruntland.

Sara: Kan dere fortelle litt om deres fineste minner fra friluftslivet deres?

Joar: De fineste minnene har jeg fra barndommen da jeg var i påskefjellet og isfisket med familien.

Kenneth & Yvonne: Det har blitt utrolig mange fine minner, og det er vanskelig å si hvilken som er de fineste. Kanskje de mest storslagene i forbindelse med hundekjøring har vært opplevelsen i Chukotka, Sibir og det å delta i Nadezhda-Hope løpet der. Det var utrolig å få lov til å se dette fantastiske området, møte folk og se landsbyene. Og det største å få kjøre hund med de tradisjonelle chukchi jegerne på sitteslede.

Markus: Det er vanskelig å velge ett spesifikt minne. Noe av det jeg liker best med hundekjøring, er nettopp dette å leve ute igjennom hele året, å se, og føle endringene. Sove ute under åpen himmel ved bålet, med hundene på wire line strekt ut ved min side. Å våkne opp neste morgen til den første snøen for sesongen som daler ned. Bare strekke hendene ut av soveposen, og få tent opp bål og kokt litt kaffe, mens man kan sitte i soveposen å se på hundene og snøen som daler. Øyeblikk som dette får meg virkelig til å føle meg heldig og priviligert.

Sara: Kan dere fortelle litt om deres opplevelser fra Alaska?

Joar: Jeg har mange opplevelser fra Alaska, mange med ville dyr, bjørn, ulv, elg og flere. Jeg har vært heldig og sett ulver når jeg har vært på treningsturer med hundespannet og det er en opplevelse jeg setter høyt. En morgen våknet jeg og det var en ulv 40 meter fra teltet. Vi hadde tisper i løpetid så var nok derfor den kom så nært. Jeg fisker mye på sommeren og her i A​laska er det et eldorado for laksefiske.

Kenneth & Yvonne: Alaska har vært en drøm. Vi bodde i en liten 20 kvm hytte uten strøm og vann, med hundene utenfor og Alaskas villmark rett utenfor døra. Å kunne kjøre Iditarod 2 år på rad og se så mye av Alaska med hundespann har vært en stor drøm og vakker opplevelse. Generelt er det mange fine minner fra mange sledeturer i Alaska.

Markus: Jeg hadde en fantastisk tid i Alaska. Der har hundekjøring mye mer kultur og historie rundt seg, en det har her i Norge, hvor det er relativt nytt fenomen. Alaska bydde på flott natur, fantastisk gjestfrie mennesker og mange unike opplevelser. Jeg deltok i verdens lengste hundeløp, Yukon Quest som er 1600 km langt, og fullførte i 6.plass på det løpet, etter 10 dager og 2 timer på sporet. En fantastisk utfordring, og ekstremt lærerikt.

Sara: Tusen takk for de alle svarene deres.

Eventyret venter den, som forstår at gribe det.

Knud Rasmussen