Vidar – strażnik lasu

Ćwiczenie

Odmień czasowniki w nawiasach, żeby stworzyć poprawne zdania. Niektóre czasowniki mogą mieć kilka poprawnych form.

Vidar så rundt. Skogen strakk seg i alle retninger. Ingen forstyrret ham. Han kunne bare høre naturens summing, fjern kvitring og vind. Han klatret ned fra vakttårnet og gikk gjennom buskene til jeepen. Notatboka lå åpen på siden med dagens dato på passasjersetet. Siden var tom – ennå ikke noe å melde. Uansett prøvde han å tenke på hva han kunne skrive. Han lovet Unni å notere alt som skulle skje. Fem ord fylte den første linjen:
Sør-vest: alt i orden.

Vidar sukket tungt og plystret. Beta måtte ha vandret bort for det hadde gått en stund før han hørte lyden av labber på strøet. Den kom løpende og hoppet inn i bilen. Det var hans andre hund. Alfa ble skutt av en jeger som forvekslet henne med en ulv. Hun hadde jo ikke lignet på den, men mannen var fortvilet. Han hadde mistet en hel saueflokk og søkte hevn. Men det var Vidar som ble straffet.

Han lukket bakluken, satte seg bak rattet og kjørte nordover til det neste tårnet. Det hadde ikke gått 10 minutter før han så noen rådyr løpe tvers over stien. Da han stoppet og steg av bilen, var de borte. Vidar hørte noe i krattet til høyre. Det var hamring av metall på grener og motorstøy. Plutselig hoppet det en firehjuling ut av buskene, smelte hardt på bakken og kjørte videre inn i skogen med et brak.

Vidar sprang tilbake til jeepen og kjørte. Jævla drittunge! mumlet han mens han svingte til venstre. Bilen var mye raskere enn firehjulingen, men den andre kunne kjøre rett gjennom skogen. Og på veiene kunne det være syklister eller joggere som Vidar burde passe på.

Han svingte til venstre igjen og så at firehjulingen styrtet ned i grøfta. Føreren var ikke noe sted å se. Han stoppet jeepen ved veikanten og kom ut. Beta trengte ikke noen innbydelse til å bli med. De undersøkte det krasjete kjøretøyet. Det lå opp ned og framsiden var bulket. Sjåføren måtte ha falt fra setet.

Søk Beta, søk. Hun været rundt kjøretøyet og markerte et funnet spor med et bjeff. Han festet kobbelet til Betas halsbånd så hun ikke løp fram for fort. Han let ikke på den unge hunden ennå. De fulgte sporet og gikk dypere inn i skogen.

Føreren var ikke langt unna. Han satt ved et tre og holdte den venstre armen med den høyre. Hans hjelm lå ved siden, og hans mine var samtidig full av overraskelse og angst. Han senket blikket og festet det på bakken foran seg. Den hvite t-skjorten hans var tilsølt. I tillegg hadde han blå jeans og sneakers på seg – også skitne.

Da Vidar tok et skritt nærmere, stod gutten plutselig opp og så skremt på Beta. Hun er snill. Ikke noe å bli redd for, sa Vidar, men gutten reagerte ikke. Du er Liens sønn, stemmer det?

Han nikket svakt.

Er du skadet? Er armen din bra? Spørsmålene måtte ha minnet gutten om armen som han klemte med den andre hånda. Han ristet på hodet. Jeg vil bare hjelpe deg. Ikke vær redd, sa Vidar og nærmet seg. Men gutten løp allerede bort. Vidar sukket. Han hadde ikke lyst til å løpe etter noen tenåring – det var ikke hans jobb. Og han visste hvem hans foreldre var, så det skulle bli lettere å bare ta kontakt med dem.

Han kom tilbake til firehjulingen. Nøkkelen var fortsatt i tenninga. Vidar prøvde å rulle den tilbake på hjulene, men den var for tung til å løfte alene. I stedet tok han tauet fra bilen, festet det til tilhengerfestet i bilen og trakk firehjulingen ut fra grøfta. Da det var gjort, merket han koordinater på mobilen så Lien kunne hente kjøretøyet uten problemer.

I bilen tok han notatboka og skrev kort om det som hadde skjedd. Nederst tilla han en påminnelse til å sende koordinatene til familien Lien.

Det var noe bekymringsfullt i guttens oppførsel. Det kunne ha noe å gjøre med de siste avsløringene om gamle Lien. Men hvorfor måtte gutten utgyte sine følelser på den uskyldige naturen? Det kunne Vidar ikke forstå.